Du er her

Is og ild. I Hans Egedes kjølvann.

Forfatter(e): 
Karl Erik Harr
Utgivelsesår: 
2008
ISBN: 
9788254311189

 Anmeldt av Arild Romarheim.

 Begynner man først å lese Karl Erik Harrs bok om Hans Egede, ”Grønlands apostel”, klarer man knapt å legge den vekk før man er ferdig. Grunnen er at forfatteren kommuniserer på to plan, både med penn og blyant. Man ser alt for seg – bokstavlig talt. Med pennen skriver han velformulerte beretninger og med blyanten tegner han levende personer, natur, sjø og – ikke minst - seilskuta, så man nærmest kjenner saltsmaken i munnen og ”sjyverken” i magen.  Dette er ikke en misjonshistorisk framstilling og må vurderes deretter. Forfatteren arbeider ikke ut fra vanlige misjonsvitenskapelige forutsetninger. Her er ingen metodisk drøftelse, intet referansesystem. Likefullt er framstillingen seriøs. Boka er mest av alt et kunstverk. Harr har meget gode forutsetninger for å utgi denne boka, selv om han ikke er noen profesjonell misjonsforsker. Han er vokst opp med den samme saltsmaken som Egede selv, ved Harstad. Han har gjort grundige undersøkelser i Egedes skrifter, ikke minst i hans dagbøker, og har satt seg inn i samtidens tenkemåte, slik at vi får et riktig tidsbilde. Han skriver om Kongens utsending til ”de vilde” på Grønland, for å gi dem ”fornuft” så de kunne fatte de kristelige sannheter. Misjonsprosjektet var samtidig et siviliseringsprosjekt. ”De ere heel stupide, dumme og koldsindige af natur”, skriver Egede. Vi reagerer sterkt – og med rette - når vi i dag hører om slike nedlatende holdninger til et naturfolk. Men slik tenkte jo alle på denne tiden - og med den største selvfølgelighet. Denne ovenfra-og–ned-holdningen var grunnfestet hos alle som hadde noe å si i samfunnet, både sorenskrivere, prester og – naturligvis – kongen selv. Denne europeiske overlegenhetsfølelse varte enda i minst to hundre år. Selv innen religionsvitenskapen på våre universiteter snakket man om ”de primitive” helt fram til midten av 1900-tallet. Den ”vitenskapelig” begrunnede hovmod var på sett og vis ikke stort bedre enn den religiøst begrunnede kirkelige overlegenhetsfølelse. En autoritær tid gir rom for autoritære personer og autoritære løsninger, trekk som i dagens demokratiserte tenkemåte framstår som svært lite flatterende. Misjonshistorien ville sett ganske annerledes ut uten disse ”Herrens bulldosere”. Denne siden ved Hans Egede får en usminket behandling i boka. Innsettelsesgudstjenesten i Vågan endte med en åpenlys krangel mellom Egede og Parelius – foran menighetens skrekkslagne forsamling  – om hvem som skulle forrette. Parelius ga seg, men Egede måtte tåle reprimande fra prosteretten for sin ”ubetenksomme vildhet i prekestolen”.  På Grønland var han ”konge”, og styrte sitt rike til dels med kraftige sanksjoner overfor dem som ikke føyde seg. Da han fikk konkurranse fra Herrnhuterne og deres følelsespregede misjonsforkynnelse, gikk den ortodokse Egede til et lidenskapelig teologisk motangrep - pr. brev - som fylte mange hundre sider tekst. Deres i hans øyne lettvinte metoder hadde han liten sans for. Samtidig delte han villig ut til dem av sine hardt tilkjempede kunnskaper om språket og stedet, som ble til stor nytte i ”brødrenes” misjonsvirksomhet rettet mot eskimoene. Det mest spesielle med denne mannen var først og sist en oppriktig kjærlighet og omsorg for disse ”vilde” menneskene, en vilje til å ofre seg selv for dem. Det gjorde han da også i 15 tøffe år, både han selv, hans familie og – ikke minst - hans kone Gjertrud, særlig da koppeepidemien herjet. Selv ble hun fraktet tilbake over havet i en beket kiste. Grønlenderne ble kristnet og sivilisert – i en og samme operasjon. Men faktum er at uten den myndige misjonærs nærvær ville den innfødte sivilisasjon blitt overkjørt og utnyttet på en mye mer brutal måte. Myndighetene hadde allerede begynt å bruke stedet som en dumpingplass for straff-fanger. Her var Egede heroisk, ifølge Harr. Han var på alle måter ”en skikkelse av ild midt i den store is”.  Enhver har krav på å bli vurdert ut fra sin samtid. Karl Erik Harr gjør dette på en mesterlig måte, både med penn og blyant. ”Alle” trodde for eks. på sjøormen denne tiden – også den er med blant de livfulle illustrasjonene i boka. Egede forsøkte seg til og med som alkymist, å lage gull på kjemisk vis (”de vises sten”) – i håp om å finansiere prosjektet. Dette siste er en helt ny side ved Egede som har kommet fram først i senere tid. Selve kristningen gikk det for øvrig meget langsomt med.  De språklige barrierer var store. Misjoneringen gikk i hovedsak ut på å være tilstede med gudstjenester og salmesang. Dette gjorde såpass inntrykk at eskimoene kunne komme og be om at han sang salmer for dem før de skulle ut å fiske – for å oppnå bedre fangst. Ingen ble presset til omvendelse, og det gikk 7 år før den første eskimo ble døpt, i 1728.  Egede berømmet flere av eskimoenes lokale skikker. De støttet hverandre, selv om de lite hadde og gjestfriheten sto høyt, og de var i så henseende bedre enn oss kristne, sier han. Egede lot seg storlig imponere av de innfødtes mange ferdigheter, ikke minst med kajakken, og deres fiskemetoder. Vi har levende beskrivelser av hvalfangst med kajakk – noe de færreste vel kan forestille seg. Hans sønn Poul var allerede som 12-åring en fremragende kajakkpadler. Senere tok han opp utfordringen etter sin far, ikke minst når det gjaldt å gi grønlenderne et skriftspråk. Egede ga utførlige beskrivelser av Grønlands geografi, klima, planteliv og fugleliv. Og han beskrev deres religion og dagligliv – noe som er av stor verdi den dag i dag.   For oss blir utfordringen å spørre hvilke ”selvfølgeligheter” vi har i vår tid som i realiteten er fordommer overfor ukjente mennesker og kulturer. Sannhetens verste fiende – til alle tider – er vel svart/hvitt-tenkningen, mangelen på nyanser. Med sine nyanserte beskrivelser gir Harr nettopp et eksempel på hvordan man kan forstå en tid og en tenkemåte som er helt annerledes enn vår, og hvordan det gode – varmen og ilden – kan gi håp midt i kulden.

 Bokmeldingen er trykket i Norsk Tidsskrift for Misjonsvitenskap, vol 63, s. 61-63.

 

 

Theme by Danetsoft and Danang Probo Sayekti inspired by Maksimer