Du er her

Mission and Postmodernities

Forfatter(e): 
Rolv Olsen (red.)
Utgivelsesår: 
2011
ISBN: 
978-1-870345-97-2

Anmeldt av Olav Hovdelien, førsteamanuensis Høgskolen i Oslo og Akershus.

Misjonsengasjerte har nylig vært gjennom en rekke markeringer i forbindelse med hundreårsjubileet for den viktige misjonskonferansen som fant sted i Edinburgh i 1910. Egede Instituttet har vært sterkt involvert i flere bokutgivelser i den tilhørende forskningsserien Regnum Edinburgh 2010 Series redigert av Knud Jørgensen. I 2011 utkom boken Mission and Postmodernities under kyndig redaksjon av instituttleder, prest og forsker Rolv Olsen, sammen med forskere fra en rekke land.  «Mission and Postmodernities» har vært Egede Instituttets hovedprosjekt gjennom fire år og varte frem til desember 2011, og bokutgivelsen markerte avslutningen av dette prosjektet med tilhørende forskningsformidling.

Det har blitt en mangfoldig bok inneholdende elleve fagartikler, i tillegg kommer kortere presentasjoner og responser fra misjonskonferansen i Edinburgh 2010. Bidragene er skrevet av forskere med interesse for og kompetanse innen missiologi fra hele verden. Norge er i tillegg til redaktør Olsen, representert ved professor ved Menighetsfakultetet, Jan-Olav Henriksen.

Hvordan skal vi respondere på postmodernitetene? Hvordan kan vi finne en balanse mellom å lytte og forstå, og samtidig utforske hvordan postmodernitetene påvirker vår tolkning og anvendelse av Bibelen som normkilde for Guds misjon i verden? Dette er store spørsmål som gjenspeiler nødvendigheten for misjonen av å alltid å tenke nytt i møte med nye tider og nye kontekster. Jeg må likevel innrømme at jeg stusset litt over tittelen på denne boken. Hva er det som skjuler seg bak betegnelsen «postmodernities»?

Ikke helt uventet er det Henriksen som er satt til å klargjøre hva som ligger i begrepet postmoderniteter. Det vil si, artikkelen hans tar i likhet med artikkelen til J. Andrew Kirk, utgangspunkt i «The Post-Modern Condition», et begrep som kan oversettes med den postmoderne tilstand. Henriksen knytter an til den etter hvert «klassiske» teksten til Lyotard fra 1979, og argumenterer for at vi ikke kan forstå den religiøse dimensjon ved postmoderniteten uten å vie oppmerksomhet til den kulturelle og sosiale kontekst kirken lever under. Ifølge Henriksen er det ikke snakk om en tydelig avgrenset periode i historien, men snarere snakk om kulturelle og intellektuelle trender i et gitt samfunn. Disse viser seg for eksempel ved en sterkere vektlegging av det estetiske ved religionene, underforstått enn det læremessige. Andre kjennetegn er fokuset på erfaring og behovstilfredsstillelse for individet, snarere enn vektlegging av religion som uttrykk for objektiv virkelighet og sannhet. Kontekstualisering blir et nøkkelord. Kristendom er én ting – og mange, påpeker Henriksen. Samlet sett er dette et innledende kapittel som på en oversiktlig måte rydder en grunn for at et begrep om den postmoderne tilstand gjøres forståelig om enn kanskje ikke analytisk hensiktsmessig? Gapet mellom et slikt begrep og en empirisk forankret samfunnsforskning, kan neppe lastes Henriksen.

I boken argumenteres det for at postmodernitetene ikke bare representerer en form for kontekstuelt vestlige dilemma. Tvert i mot fremkommer det av bidragene fra forfattere med bakgrunn fra land som China, India og Sør-Korea at så ikke er tilfelle. Bokens hoveddel har overskriften «Witness to a Post-Christendom Era». På hver sin måte bidrar de ulike bidragene som er satt opp under denne overskriften til at vi får en utdypet forståelse av utfordringer for misjon i vår tid, selv om det kanskje blir hengende litt i luften hva en «post-Christendom era» innebærer?

Det er fortjenestefullt i et missiologisk forskningsarbeid å bevisst lete etter bidrag fra forskere som kommer med forskjellige perspektiver til dette feltet, og også at kritikere av forestillingen om postmoderniteter kommer til orde. Det å stille opp Kirks kritiske respons til Henriksen rett etter sistnevntes artikkel, gjør at vi som lesere får innblikk i en komplisert diskusjon, samtidig som det på en forbilledlig måte viser hvordan akademisk uenighet kan virke berikende for den som søker kunnskap om krevende saksforhold.

Ellers er det interessant å se at medredaktørene finnes representanter for både luthersk, anglikansk, pentekostal og katolsk kristendomsforståelse. Kanskje viser dette at det kan komme noe godt ut av den postmoderne tilstand også? Det er da også trekk ved religionsforskningen som peker i retning av at konfesjonelle skillelinjer ikke lenger anses som like viktige som tidligere, særlig innen protestantiske miljøer. Her er det snakk om forskningssamarbeid og da burde det uansett ikke være noe i veien for å samarbeide på tvers av ulike kirkelige og kulturelle skillelinjer, i tillegg til faglige skillelinjer. Hvis jeg skal fremheve et etter min mening særlig spennende bidrag, vil jeg nevne Michael Herbst analyse av situasjonen i Øst-Tyskland, som betegnes som en ‘post- Volkskirche’-situasjon, preget av at folk har glemt at de har glemt Gud. Gudstjenestedeltagelsen i det tidligere DDR er blant de laveste i det ellers sekulære Vest-Europa.

Selv om jeg ikke er helt overbevist om hensiktsmessigheten av å knytte an til et begrep som postmoderniteter som kulturanalytisk begrep, til det virker begrepet for tvetydig og mangefasettert, noe også Olsen påpeker i sitt forord. Serieredaktør Knud Jørgensen tar hardt i når han slår fast at han selv og hans generasjon vokste opp i modernitetens siste tiår. Det vil neppe være mulig med en nøyaktig tidfestelse av en eventuell overgang her, og personlig har jeg nok mer sans for det giddenske begrepet om senmodernitet, et begrep som impliserer vel så mye kontinuitet som brudd. Uansett hva man måtte mene om dette, er det likevel mye å hente i denne boken for den som er interessert i missiologisk teoriutvikling.  

 Bokmeldingen er publisert i Norsk Tidsskrift for Misjonsvitenskap, vol 67, s 60-62.

Theme by Danetsoft and Danang Probo Sayekti inspired by Maksimer