Du er her

Frelse og fortabelse

Forfatter(e): 
Kaj Mogensen
Utgivelsesår: 
2012
ISBN: 
9788770036788

Anmeldt av Knut Alfsvåg, Misjonshøgskolen

Denne boken er først og fremst en drøftelse av bibeltekster med relevans for forståelsen av dommen og spørsmålet om den såkalte dobbelte utgang. Utgangspunktet er det Confessio Augustana artikkel 17 sier om evig liv og evig straff. Forfatteren reiser spørsmålet om dette er et holdbart standpunkt, eller om alternativene, apokatastasis (alle blir frelst) eller annihilasjon (fortapelse er tilintetgjørelse) framstår som bedre begrunnet og mer konsistente. Boken gir innledningsvis en kortfattet redegjørelse for disse standpunktene og deres historiske kontekster, og har også en oversiktsmessig innføring i bibelsynsproblematikk før drøftelsen av bibeltekstene, som fyller mesteparten av boken. Hovedvekten legges der på evangeliene, men det er også kapitler om GT og Paulus-brevene. Det hele avsluttes med et kapittel med systematisk-teologiske overveielser.

     Boken er skrevet i et forholdsvis enkelt språk og krever ikke så mye av sine lesere utover interesse for emnet. Den er imidlertid svært preget av sin danske kontekst; forfatteren diskuterer stort sett bare med andre danske forfattere eller internasjonal litteratur oversatt til dansk. En vesentlig del av bibelsynskapitlet går for eksempel med til en redegjørelse for og drøftelse av ulikheter i bibelsyn mellom forfatterens eget og det han finner ved Menighedsfakultetet i Århus, Dansk Bibelinstitut og Evangelisk-Luthersk Nætverk. Slik sett er nok boken litt for nærsynt til å fungere godt i en nordisk sammenheng, hva den ellers rent språklig kunne ha gode forutsetninger for.

      Det er likevel ikke en oversiktsmessig innføringsbok Mogensen har satt seg som mål å skrive. Nei, Mogensen vet nøyaktig hvor han vil, og viker heller ikke tilbake for umiddelbart å informere sine lesere om dette. Det er Regin Prenter som, naturlig nok ut fra den danske konteksten, i innledningskapitlet får oppgaven å skulle begrunne en konklusjon nært beslektet med den vi har i CA 17. Denne begrunnelsen holder ikke, sier Mogensen; det finnes etter hans oppfatning intet holdbart alternativ til en entydig apokatastasis-lære. Rent bortsett fra spørsmålet om han selv gir en holdbar begrunnelse for denne konklusjonen blir en derfor som leser litt skuffet når en får bokens definitive konklusjon allerede på s. 28: “Den bibelske forkyndelse af det frelseshistoriske mønster: Skabelse – fald – genskabelse bryder sammen, hvis der læres dobbelt utgang.” Den massive eksegetiske drøftelse blir da egentlig ikke en undersøkelse av hva tekstene sier, men blir et spørsmål om å tilordne fortolkning til en teori som er ferdig begrunnet allerede før bibellesningen har begynt. Det kan godt hende dette er interessant for dem som i utgangspunktet er enige med forfatteren, men for dem som ønsker å utsette seg for et møte med bibeltekstene som ikke er sperret inne i så enkle kategorier som dem Mogensen arbeider med, blir boken en skuffelse.

      Mogensen prøver å begrunne sin løsning. Han hevder for eksempel at Prenter ikke har rett i at den bibelske frelsesforkynnelse forutsetter en forståelse av fortapelsens mulighet som reell (s. 22-23). Argumentasjonen er imidlertid svært kortfattet og berører ikke i det hele tatt det som for denne anmelder her blir det sentrale spørsmål, nemlig spørsmålet om sammenhengen mellom Guds dom og Guds frelse i lys av det Bibelen sier om Guds uforståelighet i det hele tatt skal ha en så enkel og rasjonell løsning som den Mogensen går inn for. Prenters svar på det spørsmålet er nei; Mogensens svar er å legge den slags kompliserende problemstillinger til side og uten diskusjon å forutsette at kristen tro utelukkende beveger seg innen rammen av en enkel og endimensjonal rasjonalitet.

      Målsettingen for den eksegetiske drøftelse blir da å ta brodden av tekstene på en måte som etter hvert blir kjedelig forutsigbar. At vi i NT finner domstekster som lærer at dommen har dobbelt utgang, er Mogensen selvsagt klar over, men han leser dem alle ut fra den forutsetning at det hele ikke slutter med dommen, “men med Kristi forsonergerning og skaberværkets genoprettelse” (s. 155). Om de enkelte tekster sier noe om dette, blir da ikke så viktig, ettersom løsningen uansett er gitt; ildovnen i Matt 13,42 står uansett for en tidsbegrenset renselse (s. 145). Når det gjelder lignelsen om kongesønnens bryllup i Matt 22 legges hovedvekten på at det er mange som får være med i bryllupet og bare én som utelukkes. Det er da antagelig den onde selv, og teksten handler da om at “det metafysisk onde” utelukkes fra Guds rike, selv om Mogensen her ikke vil helt utelukke en mer tradisjonell eksistensiell lesning av teksten som advarsel om at den troende (midlertidig?) kan fortape sitt liv (s. 169-170). Lignelsen om de uforstandige brudepikene som ble vist bort fra bryllupsfesten handler om at “hvert eneste kristent menneske [har] noget af både tåpelige og kloge brudepiger i sig” (s. 177). Den evige straff i domsscenen i Matt 25 er billedtale (s. 187).

      Den positive tilknytning for sitt syn finner Mogensen først og fremst i Ef 1,3-23 og Kol 1,15-20. Også her får imidlertid fortolkningen et preg at et ønske om å få bort mulige spenninger i teksten. Den mulige motsetningen mellom utvelgelsen av menigheten og sammenfatningen av alt i Kristus i Ef 1 gjøres det lite ut av (s. 286). På samme måte dempes utfordringen fra den formaningskontekst Kolosserbrevshymnen er satt inn i (s. 293).

       I det hele tatt kommer motforestillingene mot den av Mogensen foreskrevne løsning i liten grad til orde. Åpenbaringsboken drøftes f. eks. ikke, dermed heller ikke domsscenen i Åp 20,11-15, som ikke uten videre er så enkel å forene med Mogensens tese om dommen som en stasjon på veien til verdensrettferdiggjørelsen. En løsning hadde han sikkert funnet her også; nå kan det imidlertid se ut som han heller i retning av å anse Åpenbaringsboken kanoniske status som tvilsom. Han begrunner ikke sitt utvalg av NT-tekster noen steder, men det er mulig hans kortfattede og nokså upresise framstilling av Luthers “bibelkritik” (s. 54-56) er ment å skulle peke i retning av en slik konklusjon. Spørsmålet om problemstillingens økumeniske implikasjoner berøres heller ikke. CA 17, som forblir den viktigste skyteskive for Mogensens kritikk, står i den første del av CA som mener seg å gjengi katolsk konsens. Dersom det er riktig, er Mogensens bok et angrep på den økumeniske kristenhet, og det hadde vært ønskelig at forfatteren i det minste hadde tatt denne problemstillingen på alvor. Og også i forhold til det allerede nokså begrensede fokus på dansk litteratur blir utvalget av samtalepartnere ensidig; her blir det mye grundtvigsk kos, mens det velbegrunnede forsvar for anstøtets nødvendighet vi finner hos Grundtvigs samtidige Søren Kierkegaard ikke en gang kommer til orde som en liten uro i margen.

      Dersom målsettingen for de nytestamentlige forfattere virkelig var å gi en så spenningsfri, enkel og entydig framstilling av dommen som det Mogensen hevder, hvorfor gjør de så ikke det? Hva er det ved disse tekstene som gjør at spørsmålene knyttet til dommens utgang aldri vil legge seg til ro? Spørsmål som dette ligger langt utenfor Mogensens horisont. I stedet gjør denne snusfornuftens forsvarer en iherdig jobb for å få anstøtet og det spenningsfylte bort fra bibeltekstene en gang for alle. Det er et håpløst prosjekt; de er simpelthen for gjenstridige. Og dersom det er slik at disse tekstene faktisk motsetter seg velmente fortolkeres forsøk på å fange dem i et enkelt mønster enten det mønsteret er slik eller slik, ville det ikke da være naturlig i det minste å reise spørsmålet om det i denne tvetydighet faktisk kan ligge et teologisk poeng?

       Det gjør imidlertid ikke Mogensen. I tillegg til at det å gi løsningen i første kapittel er et ualminnelig lite vellykket litterært grep, er det derfor også et stort spørsmål om det denne boken gir er god teologi. 

Theme by Danetsoft and Danang Probo Sayekti inspired by Maksimer