Du er her

Den mangfoldige kirke: Menighedsformer i Danmark [Ny Mission nr. 24]

Forfatter(e): 
Bent Berring-Nielsen, Hans Raun Iversen, Jonas A. Jørgensen, Mogens S. Mogensen og Morten Skrubbeltrang (red.)
Utgivelsesår: 
2013
ISBN: 
978-87-87052-11-5

Bokmelding skrevet av Knud Jørgensen.

Dansk Missionsråd har i løpet av 2013-2014 gitt ut to bøker om «den mangfoldige kirke». Bøkene er vokst ut av et ønske om å jobbe med missiologier i Danmark og har altså resultert i en drøftelse av kirken og av ulike menighetsformer i Danmark. Arbeidet med missiologi i Danmark er endt med et fokus på ekklesiologier hvilket kan tolkes slik at en misjonal kirkeforståelse er ved å vinne innpass i Danmark på samme måte som vi har opplevd det i Norge. I et mer globalt perspektiv har misjonal kirketenkning hentet inspirasjon til fornyelse fra det globale Sør. De to bøkers redaktører håper det samme kan gjøre seg gjeldende på dansk mark; imidlertid er det ikke i det fremlagte materiale noe som bekrefter en slik inspirasjon, med unntak av kapittelet i bind 1 om migrant-menighetenes bidrag til kirke og menighetslivet i Danmark. Inspirasjonen utenfra synes snarere å komme fra den anglikanske Fresh Expressions, Emergent Church, evangelikale kirkemodeller og fra tradisjonell dansk/grundigs frikirkeekklesiologi.

I første avsnitt av bind 1 beskrives det aktuelle oppbrudd innen kirken i Danmark og vi får presentert de misjonale menighetsformer som er blitt til på kanten av og uten for folkekirken: Misjonske fri- og valgmenigheter (Indre Mission, Luthersk Mission) og de mer karismatiske fri- og valgmenigheter knyttet til Dansk Oase og migrantmenighetene. Dernest rettes søkelyset mot de omfattende endringer innen den brede folkekirke, både i relasjon til «katedral» og lokale sokn i Jylland og København hvor nye menighetsformer prøves ut. I bokens tredje avsnitt får vi en oversikt over de lange historiske tradisjoner for menighetsdannelse som representeres av frikirkene, den katolske kirken, de grundtvigske fri- og valgmenigheter og de såkalte kirkefondsmenigheter. I norsk sammenheng er dette avsnitt interessant fordi vi her møter en helt annerledes frihetstradisjon i relasjon til og ved siden av folkekirken enn det har vært rom for i norsk statskirkepraksis (løse soknebånd, opprettelse av valgmenigheter helt siden slutten av det 19. århundre). Boken avsluttes med kommentarer fra fire personer fra ulike danske tradisjoner. De to folkekirkelige kommentatorer lovpriser «den rommelige kirke», men især Luthersk Missions-mannen Jens Ole Christensen er ambivalent; de nye menigheter setter fokus på viktige utfordringer, som f.eks. at alle menigheter ikke kan nå alle mennesker, og at misjon er hele menighetens sak. Men det er også en risiko for isolasjon og uniformering og for at tradisjonstap kan bli til kvalitetstap. Endelige peker han på et gjennomgående problem i den teologiske debatten (også i Norge), nemlig at menighetstenkningen fyller så mye at det blir mer interesse for bruden enn for brudgommen: Er vi blitt så opptatt av menigheten at vi forsømmer kristologien og det sentrale tema om Kristus som veien, sannheten og livet (the uniqueness of Christ)?

Bind 2 fokuserer mer spesifikt på forholdet mellom menighetsformer og misjon. I bokens to første kapitler møter vi to ulike modeller. Østerlund Nielsen etterlyser en «misjonal transformasjon» som innebærer utviklingen av misjonale menighetsformer i Danmark. Raun Iversen argumenterer for «folkekirken som misjonsmodell» – en folkekirke som forstås som en bekjennende kirke (ikke en bekjennelseskirke). Det misjonale potensialet bygger på folks grunnleggende tillit til kirken (jf. den utbredte bruken av kirkelige handlinger).  En tredje variant er Claus Grønbæks frimenighetsperspektiv: en fri kirke uten for folkekirken er den mest hensiktsmessige modellen for misjon i Danmark. Dernest følger to sentrale analyser av teologier og strategier og organisasjonsformer. Kurt Larsen har en grundig gjennomgang av teologier og strategier bak de nye valg- og frimenigheter: vekt på nådegaver og det alminnelige prestedømme, behovet for en klar teologisk dagsorden, en reaksjon på folkekirkens «utvannende» forkynnelse (læren om alles frelse). Det er også interessant å notere at diakoni og diakonale tiltak spiller en sentral rolle i de fleste nye menighetsformer. Mogens Mogensen fremsetter på bakgrunn av en analyse av menighetsformer den hypotese at man kan operere med tre idealtyper: prestekirken, virksomhetskirken og nettverkskirken. Alle tre har på ulik måte et misjons-potensiale. Bind 2 inneholder også en artikkel om hvordan misjon i stigende grad er blitt en oppgave for den offisielle folkekirken (Jørgen Skov Sørensen) og et opptrykk av Harald Hegstads artikkel «Misjonerende folkekirke. Selvmotsigelse eller mulighet?» (fra NTM 58/2004, s. 213-224). I et av de siste kapitlene behandler Karsten Nissen (biskop i Viborg og sentralt medlem i diverse reformutvalg) misjonsbegrepet i folkekirken. Folkekirken står over for store misjonsutfordringer og det er ikke i den evangelisk-lutherske kirkeforståelse noe som taler imot oppfattelsen av misjon som en bred folkekirkelig oppgave – lokalt, nasjonalt og globalt. Dette er blitt slått fast i en «banebrytende’ betenkning fra juli, 2006, hvor de aller første linjer lyder slik:

Folkekirkens mission som en kristen kirke er at forkynde Kristus som hele verdens frelser…Forkyndelsen bygger på den grundforudsætning, at mennesker ikke ved egen indsats kan gøre sig fortjent til noget over for Gud, men kun kan modtage alt fra Gud i troen på Jesus Kristus. Kirkens overordnede opgave danner udgangspunkt for de konkrete former, kirkelivet får i sogn, provsti og stift. Alle konkrete målsætninger på dybest set tjene denne opgave.

De to bind gir et bredt innblikk i dansk kirkeliv nettopp nå. I tillegg representerer de ansatser til spennende kontekstuelle ekklesiologier om hva det innebærer for den misjonale menigheten å sende, å gå og å støtte.

Bokmeldingen er trykket i Norsk Tidsskrift for Misjonsvitenskap, vol 68, s. 186-188.

Theme by Danetsoft and Danang Probo Sayekti inspired by Maksimer