Du er her

The Church going glocal: Mission and globalisation

Forfatter(e): 
Tormod Engelsviken, Erling Lundeby and Dagfinn Solheim
Utgivelsesår: 
2013
ISBN: 
978-1-870345-93-4

Anmeldt av Roar G. Fotland, Menighetsfakultetet.

The Church going glocal: Mission and globalisation, er en til av bøkene i serien som Regnum forlag utgir i kjølvannet av Edinburgh 2010. Boken gjenspeiler et internasjonalt symposium med tema «Mission and Globalisation» som ble avholdt på Fjellhaug internasjonale høgskole i april 2010.

Tittelen på boken er noe «fancy», men signaliserer samtidig at missiologien følger med og tar i bruk aktuelle uttrykk. At noe er glokalt viser til sammenhengen i tilværelsen. Det lokale gjenfinnes i det globale og det globale uttrykker seg i det lokale. I boken vises det til at slik har det i grunnen alltid vært med kirken. Den lokale kirke må aldri være seg selv nok og har alltid tilhørt en større sammenheng, og Kirken med stor K har alltid nedfelt seg og uttrykt seg gjennom den lokale menighet. Tittelens svakhet er at det kan synes som om det glokale er noe kirken gjør i dag, i motsetning til før. At kirken alltid har «gått glokalt» er noe blant annet Egil Grandhagens kommentar understreker tydelig. Tittelens styrke er at den leder tanken mot bokens hovedpoeng, kirkens og dermed misjonens lokal og globale karakter. 

Bidragsyterne i boken gjenspeiler på en måte en global virkelighet ved at de enten har arbeidet utenfor Norges grenser eller er representanter fra den internasjonale kirke. Likevel er det bare 2 av 24 tilknyttet symposiet som ikke har klare relasjoner til Norge. På tross av denne begrensningen får vi en klar forståelse for misjonens glokale karakter gjennom de tema som presenteres.

En styrke ved boken er at så godt som alle artiklene følges av kvalifisert respons. Responsene er, som flere av bidragsyterne selv påpeker, ikke først og fremst en drøfting av gehalten i det som står i artiklene, men inneholder kommentarer, utdypinger og supplementer som øker innsikten i det tema som behandles. 

Boken er delt inn i 3 hoveddeler. Den første delen inneholder hovedbidragene ved symposiet og gir oss verdifull innsikt i en del sentrale missiologiske tema. Den andre delen gir oss innsikt i sider ved misjonen gjennom ulike case, og den tredje delen peker fremover ved å forsøke å si noe om hva som bør prioriteres i den globale misjonen det neste tiåret.

Knud Jørgensen gir oss en oversikt over kirkens og misjonens vei fra Edinburgh 1910 til 2010. Han peker på noen av de mørke sidene ved 1910, og de forandrede forutsetninger som misjonen må ta hensyn til i dag, i forhold til den gang. Samtidig som dette er en nyttig påminnelse om misjonens og missiologiens dynamiske karakter, understreker det behovet for faglig og praktisk ydmykhet når dagens missiologi og misjonale praksis skal formuleres. Kirkens vekst og globale karakter er viktige forutsetninger i vår tid, med alt det innebærer av teologisk og praktisk partnerskap.

Det andre hovedforedraget er ved Eckhard Schnabel med respons av Hans Kvalbein. Schnabel leder oss inn i en bibelteologisk forståelse av at misjonen alltid har hatt en global karakter. Sammen med Kvalbein understreker han misjonens plass i GT. Men, det er først og fremst ved å vise til Jesu tjeneste og forkynnelse gjennom Peter, slik vi møter ham i første del av Apostlenes gjerninger og gjennom Paulus’ aldri hvilende innsats, vi blir inspirert til etterfølgelse. I tillegg til å vise til misjonens globale karakter, fremhever Schnabel nødvendigheten av å ha et lokalt fokus. 

Mens disse to første foredragene er svært nyttige gjennomganger, er de i liten grad kontroversielle. Tormod Engelsviken sitt bidrag er heller ikke kontroversielt, men han åpner i større grad for en meningsutveksling både om hva som kjennetegner en sann kirke, og hva som er evangeliets kjerne, altså det i evangeliet som gjør enhver lokal kirke til en kristen kirke. Behovet for en slik klargjøring synes å være begrunnet i kirkens dobbelthet som både global og lokal. Engelsviken viser til Kirkenes Verdensråd sine medlemskriterier og Lausanne-bevegelsens forsøk på å definere «evangeliets hjerte», men ser begrensninger i begge. I stedet foretrekker han å ta utgangspunkt i Den nikenske trosbekjennelses fire kjennetegn på kirken, at den er én, hellig, katolsk og apostolisk. Hans initiativ er prisverdig, for det utvider perspektivet fra å ha fokus på enkeltstående lærestandpunkt til mer overskridende karakteristika. Imidlertid savner jeg en tydeligere konklusjon på de to hovedspørsmålene, utover det at kirken er både global og lokal.

Asle Jøssang sin artikkel skal gi et antropologisk perspektiv på religion og globalisering. Hans anliggende er den økende bevisstheten om religionens plass i verden. Han innleder med en åpen og ikke-normativ holdning til globalisering rent generelt, men velger likevel, sier han, å fokusere på de som erfarer de negative sidene ved globaliseringen. De på undersiden er de som er offer for globaliseringens politiske og økonomiske krefter, som uten å bry seg om de menneskelige konsekvensene treffer sine beslutninger. Botemidlet for mange i denne usikre verden, er religionen, og forsterkningen av de lokale elementer, heri overgangen til en dennesidig suksessfull Lating-Amerikansk utgave av protestantisk kristendom. Jøssang legger et antropologisk perspektiv på det hele og viser til at religiøs nyorientering kan forståes også ut fra denne synsvinkel. Jøssang understreker helt riktig kraften i det lokale for å overleve. Likevel savner jeg en erkjennelse av protestantismens og pentekostalismens globale karakter, slik at løsningen for de globaliseringens marginaliserte ikke bare ligger i det lokale, men i en kombinasjon av det lokale og globale. Både Jøssang og Øyvind Dal ser det uunngåelige i at globaliseringen medfører en kamp om hegemoni på mange områder, men utfordrer kirken og misjonen til å utfordre de krefter som skaper fremmedgjøring og overser mennesket.

De to siste bidragene behandler relasjonen mellom kristne og muslimer. Chawkat Moucarry, hovedbidragsyter til den ene og kommentator til den andre røper ingen norske røtter, men er født i Syria og har spesialisert seg på Islamstudier. Hans bidrag er ikke bare av internasjonal viktighet, men berører i høyeste grad den norske dagsaktuelle politiske og religiøse virkelighet. Kan kristendommen og Islam, disse to religionene med globale visjoner lever fredfullt side om side, eller er de nødt til å leve i konflikt? Moucarry sitt anliggende er at konflikt ikke er uavvendelig og han argumenterer primært religiøst. I sin artikkel gjennomgår han og avveier kilder til konflikt og konkluderer med at forskjellene mellom kristendommen og islam i seg selv ikke er konfliktskapende, men at det er ekstremistene i begge leire som egger til strid og fortegner religionene. Han avslutter sitt innlegg på en modig måte, ved å fremsette fem felles anliggender eller forpliktelser som forener kristne og muslimer og som kan være byggestener i et felles anliggende for å skape en bedre verden, til Guds ære og menneskers gavn. Terje Østerbø sin kommentar er verdifull, fordi den påpeker sider ved Moucarry sin argumentasjon som ikke fullt ut ivaretar spenningen mellom tekst og tolkning og dialog og misjon.

Det siste hovedinnlegget er ved Jan Oppsal, som leverer en interessant og utfordrende gjennomgang av ti ting kristen misjon har lært, eller burde ha lært, i sitt forhold til muslimer siden 1910. Som vanlig er Oppsal åpen og likefrem i sin drøfting, og han trekker frem elementer som competition, conversion, contextualisation og cooperation, så vel som conflict. Han presenterer de ulike lærdommene på en balansert måte, noe som er opplysende, men som også lar en sitte igjen med en følelse av tilbakeholdenhet. Et godt eksempel på det er for meg avsnittet om kontekstualisering. Oppsal er ikke helt utydelig, for mot slutten promoterer han en ikke-konfronterende og kontekstualiserende tilnærming når kirken skal fortsette sin misjon overfor muslimer. Likevel skulle jeg ønske at han selv trådte tydeligere inn på arenaen, ikke bare for å opplyse, men også for å veilede. Med sin lange erfaring og dype innsikt er han en som vi gjerne lytter til.

På grunn av begrenset plass er det ikke rom for i samme grad å kommentere de fire case-study. Det jeg ønsker å si, er at de gir verdifull innsikt i sider ved kristen misjon som de fleste trolig ikke er tilstrekkelig orientert om. Om jeg skulle våge meg på et felles perspektiv og en felles utfordring de ulike casene og kommentarene gir, må det være på hva kontekstualisering betyr i dagens misjonale virkelighet, enten vi skal forholde oss til iranere, somaliere, ungdom eller opptre som apologeter.

Siste hoveddel av boken er verdt et studie i seg selv. Der blir tre sentrale generalsekretærer i norsk misjon utfordret til å være visjonære og si noe om deres prioriteringer for den globale misjonen i det kommende tiåret. At det er klare nyanseforskjeller de tre organisasjonene i mellom kommer tydelig frem når de alle balanserer forkynnelsen opp mot det diakonale. Kjetil Aano fremhever at begge deler er unike uttrykk for Guds vilje og at det ene [diakoni] ikke må betraktes om instrument for det andre [forkynnelse]. Ola Tulluan bekrefter NLM sitt syn på at sjelevinnertjenesten er det primære, selv om diakonien ikke skal være ugjort, men være en demonstrasjon på Guds kjærlighet til alle mennesker. Rolf Kjøde advarer mot at diakonien blir det eneste uttrykk for holistisk misjon og understreker at et holistisk perspektiv på misjon må inneholde både proklamasjon og diakoni.

Hans Aage Gravaas avslutter det hele med oppsummering av dagen. Hans ønske om en fortsatt dialog omkring de tema som er belyst er trolig den eneste fornuftige konklusjon. 

Boken gir et godt tidsbilde av dagens globale misjonale virkelighet, sett primært fra et norsk perspektiv. Den er et nødvendig og viktig bidrag i en fortsatt samtale, selv om jeg noen ganger skulle ønsket meg enda dristigere innlegg. The Church Going Glocal forsvarer sin plass blant misjonslitteraturen, og jeg vil derfor anbefale den til alle som er opptatt av misjonsteologi.

Bokmeldingen er trykket i Norsk Tidsskrift for Misjonsvitenskap, vol 67, s. 248-252

Theme by Danetsoft and Danang Probo Sayekti inspired by Maksimer